Om vennskap: Utvikling eller avvikling?

Jeg er så heldig å ha et knippe gode venner i dag. De hadde jeg ikke vært den samme uten. Hver og en jeg har en nær relasjon med vet det jeg vet; vi er der for hverandre, på godt og vondt. Godt betyr alt fra gøy, turer og festligheter til konstruktiv kritikk, ærlige tilbakemeldinger og raushet. Vondt betyr for eksempel sammen gjennom vanskelige faser. De er min utvidede familie.

Allerede på 90-tallet "slo jeg opp" med venner som jeg oppfattet som enveiskjørende energislukere. Du vet, sånne som kun kontakter deg når de har det vanskelig, trenger å snakke eller vil noe morsomt på sine egne premisser. De driver gjerne med intrigespill, snakker dårlig om andre venner og får oss til å føle oss usle uten å si rett ut hva de var misfornøyde med. På et tidspunkt forsto jeg at de ikke var bra for meg og jeg tok et oppgjør.

Jeg skrev høytidelige brev i en hyggelig tone til tre venner og fortalte at vennskapet vårt ikke ga meg det jeg ønsket meg, at jeg ikke ville at de skulle ta kontakt og så ønsket jeg dem et godt liv videre. Det føltes veldig bra da det var gjort og jeg tenkte at dette vil gjøre livet mitt bedre. Jeg beholdt noen venner og fikk noen nye etter hvert. Jeg har måttet gjenta denne øvelsen flere ganger senere, optimistisk, naiv og positiv til de fleste som jeg er.

Kjennetegn jeg ser etter når jeg skal vurdere å utvikle eller avvikle et vennskap er;

• Nedbryting: Forsøker vennen å gjøre meg og mine egenskaper mindreverdige/latterlige? Bruker vennen min andre hersketeknikker på meg? Føler jeg meg ussel, dum eller lite kompetent når jeg snakker med vennen min? Stiller vennen spørsmålstegn ved måten jeg disponerer tid/penger eller andre ressurser når det strengt tatt ikke er på sin plass?
• Egoistisk atferd: Tar f eks vennen hensyn til hva jeg mener når vi skal ta felles avgjørelser? Vil vennen helst snakke om det som opptar han/henne? Tar vennen bare kontakt når han/hun har problemer/trenger råd/er i krise?
• Intrigemakeri: Snakker vennen om andre felles venner/kjente på en respektfull måte? Farer vennen med sladder i vennegjengen?
• Stagnasjon: Klager vennen ofte over de samme tingene uten å gjøre noe med de? Utgir vennen seg for å trenge råd og hjelp, men stadig faller tilbake i samme mønster?
• Enveiskjøring: Ønsker og gjør vennen for meg som jeg gjør for vennen hvis vennen kan/har mulighet? Velger vennen ofte å gjøre andre ting dersom jeg trenger hjelp, selv om jeg har gitt beskjed i god tid? Klager vennen over at jeg velger andre ting framfor å gjøre ting med vennen selv om jeg bruker den tiden min kalender og innholdet der tillater meg?

Det må være gjenkjennende nikking på flere av disse punktene for at jeg avvikler, særlig de tre første. Der er jeg blitt nådeløs. Jeg kan ikke ha disse tre punktene i livet mitt. Det ødelegger for mye.

Når det gjelder de to siste skal man ha dette i bakhodet: I perioder kan venner ha det vanskelig og da vil de nødvendigvis bli mer egoistiske enn ellers. Dersom de stagnerer fullstendig og ikke viser tegn til å gå videre kan det være nødvendig å dytte forsiktig i retning av en psykolog/terapeut. Viser det seg at dette er umulig og jeg fortsatt er glad i vennen min vil jeg passe på ikke å bli oppslukt av denne vennens virkelighet. Jeg gir det jeg har av tid, passer på å være positiv, oppmuntrer hver gang det er et lyspunk og bruker LØFT-metodikken, som jeg kommer tilbake til i et senere innlegg, der jeg kan.