Her bruker jeg en metafor for ikke å ha det bra som "å være i kjeller'n". Her er det mørkt, trist og kaldt, det vil si at jeg føler meg tungsinnet = mørkt, jeg er lei meg = trist og jeg støter andre fra meg fordi humøret er dårlig og jeg synes synd på meg selv = kaldt.
Å ha det bra det meste av tiden, handler i stor grad om å ha noen gode teknikker å bruke når det røyner på. For røyne på gjør det for alle en gang i blant.
Jeg tror det var greia for meg: Hvis du havner i kjeller'n hver gang livet blåser en sur vind i din retning, og du ikke vet hvordan du kommer deg opp igjen i en fei, så blir det mye tid i den kjeller'n. Jeg tenkte mye på hvordan jeg skulle unngå å komme ned dit, hvordan det var å være der, hvorfor jeg kom dit, hvem eller hva som gjorde at jeg kom dit og måter å takle å være der på.
Det gikk mye tid i og rundt den kjeller'n. Det var ikke et godt sted å være ei heller en god syssel å ha. Jeg holdt stadig et øye på kjeller'n i alt jeg foretok meg og med en gang noe negativt skjedde; bang! Der sto jeg med begge beina på det kalde kjellergulvet og nikket gjenkjennende;
-Jadda! Here we go again.
Det jeg ikke visste da var at jeg antakeligvis ikke hadde vært oppe fra kjelleren på mange år. I den situasjonen jeg var i antar jeg at jeg trodde at det å balansere øverst i kjellertrappa var å ha det bra. Bra nok. Bra nok til at jeg ofte følte at det var synd på meg, at jeg trengte å premieres for å holde ut og at jeg kunne ha selvrettferdigheten sittende på venstre skulder og drive med sutring i øret mitt.
Samtidige hadde jeg venninne som drev med coaching. Hun spurte om jeg hadde lyst til å ta "noen runder". Jeg visste ikke så mye om hva det egentlig innebar, men jeg visste jeg ikke hadde det bra og jeg stolte på henne. Det gikk ut på å finne ut hvor man er i livet, gjennom analyse finne verdier, ønsker og på den måten de målene jeg har lyst til å strekke meg etter. Jeg har alltid likt å se på meg selv som selvutviklende, en side av meg er ubendelig optimistisk, så jeg slo til.
Det var helt avgjørende for meg. Ikke noe quick-fix, det tok sin tid, men du verden som jeg har utvida kjellertrappa med både en og to etasjer over siden den gang.
Metodene hun lærte meg har jeg lært bort til andre bekjente, venner og familie og det er enestående å se hvert enkelt tilfelle når det begynner å ta tak. Virkelig å endre livet sitt eller å følge med på andre i denne fasen er en gave i seg selv.
Denne bloggen og innleggene framover handler særlig om denne fasen.
Wow, livet altså!
