Hvor var jeg?

Når begynte jeg å endre meg?

Hva skulle til for at jeg bega meg ut på denne skumle stien; å skulle bryte med gamle mønstre, å skulle endre premissene i livet mitt, å ville noe annet, noe bedre?

Jeg husker hvor jeg var og ikke minst hvordan det var å være meg. Særlig krav fra andre om hva jeg burde bruke tiden min på, ting jeg ikke hadde lyst til som jeg følte at jeg måtte. Og det til tross at jeg hadde en veldig fri hverdag; jeg var student og alenemor og egentlig kunne styre hverdagen min veldig fritt så lenge ungen hadde det bra og progresjonen av studiepoengene gikk sin gang. Jeg la også krav på meg selv; få gode karakterer, må prestere, være god mor, en god venn, datter og søster..

Å alltid ha på følelsen av aldri å strekke til, ikke egentlig å forstå hva som påvirker hva.
Eller forstå hvorfor det aldri blir helt bra selv om jeg gjør alt for at det skal bli det?

Avmaktsfølelsen utløste trasshandlinger som utagerende festing når jeg hadde barnefri, trøstespising av potetgull og snop når jeg ikke hadde barnefri og shopping av alskens dritt jeg egentlig verken trengte eller hadde råd til! Lykke for meg i den perioden var for eksempel når jeg var på opptur av alkoholrus med venner, musikk og forventinger til kvelden eller å sitte på T-banen på vei hjem etter en shoppingrunde med venninner og glede meg til å pakke opp posene når jeg kom hjem. Små bobler av lykke lå der og vaket i posene og fortrengte nettbankens grelle alvor når regninger skulle betales - senere, ikke nå i hvert fall.

Selvrettferdigheten var en god venn av meg og vi rottet oss sammen og rakte tunge mot fornuften på den andre skulderen; jeg må jo kose meg av og til i hvert fall! Jeg fortjener å ha det litt bra noen ganger!

Denne selvrettferdigheten føltes som ren sannhet for meg. Det føltes så riktig! Nå i ettertid ser jeg at det var en sannhet med modifikasjoner; man skal kose seg, men ikke av og til - så ofte man kan! Man "fortjener" ikke å ha det litt bra noen ganger - man skal ha det bra det meste av tiden, og det uten dårlig samvittighet! Nå vet jeg det, men da utløste disse grunnfølelsene også dårlig samvittighet. Selvfølgelig fordi konsekvensene av "gavene" jeg ga meg selv ikke var bra.

Ikke rart jeg syntes synd på meg selv. Jeg synes faktisk litt synd på den versjonen av meg når jeg ser tilbake nå også, men bare et lite øyeblikk. For jeg vet hva som bodde i meg, og jeg vet hva som bor i alle andre mennesker også. Derfor har jeg nå sluttet å synes synd på meg selv. Jeg føler derimot omsorg for alle de som har det sånn.

Jeg synes akkurat nok synd på de som har selvretterferdigheten som sin beste trøstevenn til at jeg får lyst til å ta dem i hånda og leie dem ut på en innviklet, men deilig utviklende sti til det bedre.

Er du med?