Kjeller'n - det motsatte av å ha det bra!

Her bruker jeg en metafor for ikke å ha det bra som "å være i kjeller'n". Her er det mørkt, trist og kaldt, det vil si at jeg føler meg tungsinnet = mørkt, jeg er lei meg = trist og jeg støter andre fra meg fordi humøret er dårlig og jeg synes synd på meg selv = kaldt.


Å ha det bra det meste av tiden, handler i stor grad om å ha noen gode teknikker å bruke når det røyner på. For røyne på gjør det for alle en gang i blant.

Jeg tror det var greia for meg: Hvis du havner i kjeller'n hver gang livet blåser en sur vind i din retning, og du ikke vet hvordan du kommer deg opp igjen i en fei, så blir det mye tid i den kjeller'n. Jeg tenkte mye på hvordan jeg skulle unngå å komme ned dit, hvordan det var å være der, hvorfor jeg kom dit, hvem eller hva som gjorde at jeg kom dit og måter å takle å være der på.

Det gikk mye tid i og rundt den kjeller'n. Det var ikke et godt sted å være ei heller en god syssel å ha. Jeg holdt stadig et øye på kjeller'n i alt jeg foretok meg og med en gang noe negativt skjedde; bang! Der sto jeg med begge beina på det kalde kjellergulvet og nikket gjenkjennende;
-Jadda! Here we go again.

Det jeg ikke visste da var at jeg antakeligvis ikke hadde vært oppe fra kjelleren på mange år. I den situasjonen jeg var i antar jeg at jeg trodde at det å balansere øverst i kjellertrappa var å ha det bra. Bra nok. Bra nok til at jeg ofte følte at det var synd på meg, at jeg trengte å premieres for å holde ut og at jeg kunne ha selvrettferdigheten sittende på venstre skulder og drive med sutring i øret mitt.

Samtidige hadde jeg venninne som drev med coaching. Hun spurte om jeg hadde lyst til å ta "noen runder". Jeg visste ikke så mye om hva det egentlig innebar, men jeg visste jeg ikke hadde det bra og jeg stolte på henne. Det gikk ut på å finne ut hvor man er i livet, gjennom analyse finne verdier, ønsker og på den måten de målene jeg har lyst til å strekke meg etter. Jeg har alltid likt å se på meg selv som selvutviklende, en side av meg er ubendelig optimistisk, så jeg slo til.

Det var helt avgjørende for meg. Ikke noe quick-fix, det tok sin tid, men du verden som jeg har utvida kjellertrappa med både en og to etasjer over siden den gang.

Metodene hun lærte meg har jeg lært bort til andre bekjente, venner og familie og det er enestående å se hvert enkelt tilfelle når det begynner å ta tak. Virkelig å endre livet sitt eller å følge med på andre i denne fasen er en gave i seg selv.

Denne bloggen og innleggene framover handler særlig om denne fasen.

Wow, livet altså!

Om vennskap: Utvikling eller avvikling?

Jeg er så heldig å ha et knippe gode venner i dag. De hadde jeg ikke vært den samme uten. Hver og en jeg har en nær relasjon med vet det jeg vet; vi er der for hverandre, på godt og vondt. Godt betyr alt fra gøy, turer og festligheter til konstruktiv kritikk, ærlige tilbakemeldinger og raushet. Vondt betyr for eksempel sammen gjennom vanskelige faser. De er min utvidede familie.

Allerede på 90-tallet "slo jeg opp" med venner som jeg oppfattet som enveiskjørende energislukere. Du vet, sånne som kun kontakter deg når de har det vanskelig, trenger å snakke eller vil noe morsomt på sine egne premisser. De driver gjerne med intrigespill, snakker dårlig om andre venner og får oss til å føle oss usle uten å si rett ut hva de var misfornøyde med. På et tidspunkt forsto jeg at de ikke var bra for meg og jeg tok et oppgjør.

Jeg skrev høytidelige brev i en hyggelig tone til tre venner og fortalte at vennskapet vårt ikke ga meg det jeg ønsket meg, at jeg ikke ville at de skulle ta kontakt og så ønsket jeg dem et godt liv videre. Det føltes veldig bra da det var gjort og jeg tenkte at dette vil gjøre livet mitt bedre. Jeg beholdt noen venner og fikk noen nye etter hvert. Jeg har måttet gjenta denne øvelsen flere ganger senere, optimistisk, naiv og positiv til de fleste som jeg er.

Kjennetegn jeg ser etter når jeg skal vurdere å utvikle eller avvikle et vennskap er;

• Nedbryting: Forsøker vennen å gjøre meg og mine egenskaper mindreverdige/latterlige? Bruker vennen min andre hersketeknikker på meg? Føler jeg meg ussel, dum eller lite kompetent når jeg snakker med vennen min? Stiller vennen spørsmålstegn ved måten jeg disponerer tid/penger eller andre ressurser når det strengt tatt ikke er på sin plass?
• Egoistisk atferd: Tar f eks vennen hensyn til hva jeg mener når vi skal ta felles avgjørelser? Vil vennen helst snakke om det som opptar han/henne? Tar vennen bare kontakt når han/hun har problemer/trenger råd/er i krise?
• Intrigemakeri: Snakker vennen om andre felles venner/kjente på en respektfull måte? Farer vennen med sladder i vennegjengen?
• Stagnasjon: Klager vennen ofte over de samme tingene uten å gjøre noe med de? Utgir vennen seg for å trenge råd og hjelp, men stadig faller tilbake i samme mønster?
• Enveiskjøring: Ønsker og gjør vennen for meg som jeg gjør for vennen hvis vennen kan/har mulighet? Velger vennen ofte å gjøre andre ting dersom jeg trenger hjelp, selv om jeg har gitt beskjed i god tid? Klager vennen over at jeg velger andre ting framfor å gjøre ting med vennen selv om jeg bruker den tiden min kalender og innholdet der tillater meg?

Det må være gjenkjennende nikking på flere av disse punktene for at jeg avvikler, særlig de tre første. Der er jeg blitt nådeløs. Jeg kan ikke ha disse tre punktene i livet mitt. Det ødelegger for mye.

Når det gjelder de to siste skal man ha dette i bakhodet: I perioder kan venner ha det vanskelig og da vil de nødvendigvis bli mer egoistiske enn ellers. Dersom de stagnerer fullstendig og ikke viser tegn til å gå videre kan det være nødvendig å dytte forsiktig i retning av en psykolog/terapeut. Viser det seg at dette er umulig og jeg fortsatt er glad i vennen min vil jeg passe på ikke å bli oppslukt av denne vennens virkelighet. Jeg gir det jeg har av tid, passer på å være positiv, oppmuntrer hver gang det er et lyspunk og bruker LØFT-metodikken, som jeg kommer tilbake til i et senere innlegg, der jeg kan. 

Hvor var jeg?

Når begynte jeg å endre meg?

Hva skulle til for at jeg bega meg ut på denne skumle stien; å skulle bryte med gamle mønstre, å skulle endre premissene i livet mitt, å ville noe annet, noe bedre?

Jeg husker hvor jeg var og ikke minst hvordan det var å være meg. Særlig krav fra andre om hva jeg burde bruke tiden min på, ting jeg ikke hadde lyst til som jeg følte at jeg måtte. Og det til tross at jeg hadde en veldig fri hverdag; jeg var student og alenemor og egentlig kunne styre hverdagen min veldig fritt så lenge ungen hadde det bra og progresjonen av studiepoengene gikk sin gang. Jeg la også krav på meg selv; få gode karakterer, må prestere, være god mor, en god venn, datter og søster..

Å alltid ha på følelsen av aldri å strekke til, ikke egentlig å forstå hva som påvirker hva.
Eller forstå hvorfor det aldri blir helt bra selv om jeg gjør alt for at det skal bli det?

Avmaktsfølelsen utløste trasshandlinger som utagerende festing når jeg hadde barnefri, trøstespising av potetgull og snop når jeg ikke hadde barnefri og shopping av alskens dritt jeg egentlig verken trengte eller hadde råd til! Lykke for meg i den perioden var for eksempel når jeg var på opptur av alkoholrus med venner, musikk og forventinger til kvelden eller å sitte på T-banen på vei hjem etter en shoppingrunde med venninner og glede meg til å pakke opp posene når jeg kom hjem. Små bobler av lykke lå der og vaket i posene og fortrengte nettbankens grelle alvor når regninger skulle betales - senere, ikke nå i hvert fall.

Selvrettferdigheten var en god venn av meg og vi rottet oss sammen og rakte tunge mot fornuften på den andre skulderen; jeg må jo kose meg av og til i hvert fall! Jeg fortjener å ha det litt bra noen ganger!

Denne selvrettferdigheten føltes som ren sannhet for meg. Det føltes så riktig! Nå i ettertid ser jeg at det var en sannhet med modifikasjoner; man skal kose seg, men ikke av og til - så ofte man kan! Man "fortjener" ikke å ha det litt bra noen ganger - man skal ha det bra det meste av tiden, og det uten dårlig samvittighet! Nå vet jeg det, men da utløste disse grunnfølelsene også dårlig samvittighet. Selvfølgelig fordi konsekvensene av "gavene" jeg ga meg selv ikke var bra.

Ikke rart jeg syntes synd på meg selv. Jeg synes faktisk litt synd på den versjonen av meg når jeg ser tilbake nå også, men bare et lite øyeblikk. For jeg vet hva som bodde i meg, og jeg vet hva som bor i alle andre mennesker også. Derfor har jeg nå sluttet å synes synd på meg selv. Jeg føler derimot omsorg for alle de som har det sånn.

Jeg synes akkurat nok synd på de som har selvretterferdigheten som sin beste trøstevenn til at jeg får lyst til å ta dem i hånda og leie dem ut på en innviklet, men deilig utviklende sti til det bedre.

Er du med?

Om å vikle seg ut

Aaahh! Livet er så bra!

Hver dag, en gave til meg. Ny, blank og fristende ligger den der, dagen!

Jeg velger selv hva jeg vil gjøre den til, hva jeg vil fylle den med og hvordan jeg skal se tilbake på den. Om jeg er frisk eller syk, om jeg er i godt humør eller har en sky over hodet og om jeg er hoppende glad eller bunn ulykkelig; ikke noe av det spiller noen rolle. Jeg bestemmer selv hvordan jeg vil ta det livet gir meg nettopp i dag.

Det har ikke alltid vært sånn. I mange år lurte jeg veldig på hvorfor jeg var så uheldig. Hvorfor alt mulig dumt måtte hende meg. Hvorfor det var så mange som dro meg i hver sin retning. Hvorfor alle andre tilsynelatende hadde det så bra når jeg følte meg så dårlig innvendig.

Det kjentes som jeg var viklet inn i et nett og faktisk holdt på å spjære. På ordentlig.

Alltid dårlig samvittighet for noe eller noen. Jeg følte jeg måtte tuske meg unna og luske meg rundt i mitt eget liv. Ofte følte jeg at jeg måtte trøste meg selv med noe godt, noe nytt, en tur på byen eller noe annet jeg fortjente fordi mye føltes så tøft, vanskelig og uoppnåelig. Jeg syntes synd på meg selv.

Jeg ville ikke ha det sånn. Jeg gjorde noen grep. Noen enkle, noen vanskelige og noen tøffe. Noen kostet en arm og et ben der og da, men viste seg å være helt nødvendige. Alle grepene hadde imidlertid en fellesnevner: De gjorde meg godt. Kanskje ikke dagen etter, men en måned etter kunne jeg faktisk kjenne en forskjell til det bedre. Ett år etter følte jeg meg mye bedre. Nå syv år etter har jeg det bra, samme hva. Jeg har viklet meg ut!

Jeg sier ikke at jeg aldri er lei meg, sur, gråter eller har problemer, for det er jeg, gjør jeg og har jeg. Så det monner innimellom også, faktisk. Det er bare det at jeg har lært å ta utfordringer som det det er; nettopp utfordringer. Floskelen "Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere." gjelder.

Jeg vil fortelle om veien hit. Jeg vil dele historien med alle de der ute som ikke er fornøyd med livet generelt og dere selv spesielt. Jeg vil også dele med alle dere andre som går eller har gått samme veien. Jeg vil at vi skal dele erfaringer, hjelpe til og heie fram de som vil vikle seg ut å få det bra livet sitt!

Jeg har rett og slett kastet hansken!